Kammens historie

Lam som en rolig kveld på landet kom det en blå blåbærlignende rullestein. Det bodde noen i den også, utrolig som sagt. Men hva skulle man med det kan menigen din drepe alle sammen uten noe mer enn ord som ikke ble sagt direkte til de som det ikke gjaldt akkurat da den dagen før og etter det aller største som ikke hadde skjedd akkurat da i blindsonen til magnetveldet. Noen lurer på smeltetiden, hvor lenge tar det? Det tar lengst med plastikk, tykk og lav temperatur. Men ikke bruk det, ikke prøv, bare vær som ingen andre. Direkte sa noen, men de aller fleste orket ikke mer enn det, det var for mye egentlig ikke. Over alt så det ut som noen dikterte elendigheten, utenfor og utenom varselet om en svevende vintermåned. Hologrammønsker fra en dreven spiralist virket ikke lenge på det øvre plan derfor ble kveget flyttet rundt, brikkene passet og ikke men aldri egentlig. Du sover aldri alene, det bor noen i puten din over dunet. Avrettet i blindsonen til et ønske, enda ett, todimensjonalt denne gangen. Jeg er far sa mor. Og over skyene sitter det noen som vil ringe deg men som ikke har noe og ikke har lov. Veldig vemodig og ikke særlig modig. Møkkete vinger i bagen til broren sin sa duen på ruten inne i speildukens fang. Drakamp om noe rolig, noe spillopper og en grense mot noe rødt og brunt. Sikksakk og omkjøpt i dragens tegn, om den vil sprite opp albuene kaos ruller tekkes det andre i håp om noe mer, noe mindre, noe billigere og noe sløvere. Det er sovende slips i enhver hage, kongen min, så du trenger ikke bekymre deg for den siste direksjonen av fløyelsmyk sintrarisme. Jakt over vinden med en tone av avbrutt sykoplaster, Jeff vil ikke men det gjør meg ingenting, ikke deg heller forresten. I forsetet, i førersetet, i baksete overalt kjempes det om en kjerne av lov. En kjerne som sprekker bare noen vil se på dialogen mellom endrokrine lindringer omdreingner og krakker. Grusberegnende kopper sin ville ferd gjennom hår.